Hva er personlighetsforstyrrelse?
Å leve med en personlighetsforstyrrelse innebærer at dine opplevelser av deg selv, andre og dine omgivelser skaper mye indre smerte og gjør det vanskelig for deg å fungere i hverdagen. Disse vanskene kan komme til uttrykk på ulike måter. Det finnes i dag god behandling og mange blir kvitt diagnosen i løpet av en tiårs periode.
Hvordan vi vanligvis tenker, føler og handler ovenfor oss selv og andre over tid, forstås som personligheten vår. Vi er forskjellige som mennesker – noen er utadvendte, andre mer stille og forsiktig. Noen er nysgjerrige og liker nye situasjoner, mens andre foretrekker det kjente og kjære.
Mennesker med personlighetsforstyrrelse strever fra ung alder med å forstå seg selv, sine omgivelser og nære relasjoner. Disse vanskene kan komme til uttrykk på svært forskjellige vis. Det kan være du isolerer deg fra omverden, strever med lavt eller ustabilt selvbilde, regelmessig handler selvdestruktivt ved at du for eksempel skader deg selv, tar rusmidler eller stadig kommer i konflikter. Utagering med vold mot andre kan også forekomme.
Det kan være snakk om en personlighetsforstyrrelse dersom:
Du har vansker med å fungere i hverdagen som følge av hvordan du opplever deg selv, andre og dine omgivelser.
I tillegg skal vanskene:
- ha negative konsekvenser på ulike områder av livet, f.eks. i skole/ arbeid og fritid, det å være sammen med familie og venner.
- kommet til uttrykk i tenårene, eller ha vart over flere år.
- ikke utelukkende kunne forklares av andre psykiske lidelser som rusmisbruk eller andre medisinske tilstander.
Diagnosen gir innsikt i hvilke utfordringer du kan ha og er viktig for å kunne få tilpasset behandling. Den definerer ikke hvem du er som menneske.
Personlighetsfungering:
Personlighetsproblemer er et dimensjonalt fenomen, noe vi alle har mer eller mindre av. I fremtiden vil vi derfor vektlegge alvorlighetsgrad mer enn PF-kategori, der kjernen i problemene er vansker i vårt forhold til oss selv og vårt forhold til andre. Kartlegging av alvorlighetsgraden er avgjørende for god tilrettelegging av behandlingen.
Utfordringer knyttet til en selv:
-
Selvopplevelse: Din egen selvopplevelse påvirker deg negativt. Det kan dreie seg om usikkerhet rundt egen identitet, lavt, vekslende eller tilsynelatende forhøyet selvbilde og selvaktelse. Du kan streve med å regulere følelser – slik at det blir for lite eller for mye følelser.
-
Målsetninger i livet: Det kan være vanskelig å sette eller oppnå personlige mål. Verdiene som styrer målene dine, kan være utydelige, ustabile eller avvikende. Evnen til selv-refleksjon kan være begrenset.
Utfordringer knyttet til å fungere sammen med andre:
-
Innlevelse i andres perspektiver: Det kan være vanskelig for deg å forstå eller vedsette andres perspektiv eller motivasjon, spesielt når de er forskjellig fra dine egne. Du kan også streve med å forstå hvordan andre opplever deg, det du sier eller gjør.
-
Nærhet til andre: Det kan være vanskelig for deg å stole på og knytte deg til andre. Dermed kan du ha problemer med å oppnå nære, trygge, langvarige og gjensidige relasjoner til andre.
Hvorfor får noen personlighetsforstyrrelse?
Det er alltid flere faktorer som spiller inn når en person utvikler personlighetsforstyrrelse. Tenk på det som en oppskrift der flere ingredienser blandes sammen og påvirker hverandre. De to hovedingrediensene er vårt genetiske utgangspunkt (temperament) og samspillet med miljøet vi vokste opp i (spesielt omsorgspersoner).
Genene: Vår medfødte utrustning (temperament) kan gjøre oss både sårbar, eller motstandsdyktig i møte med belastende livshendelser. Vårt temperament har også betydning for aktivering av spesifikke følelser og reaksjoner, noe som gjør oss mer eller mindre sårbare for å utvikle en personlighetsforstyrrelse.
Oppveksten: Vi utvikler fra fødselen av et følelsesmessige bånd (tilknytning) til våre nærmeste omsorgsgivere. Tilknytningen har stor betydning for vår senere personlighetsfungering. Kvaliteten på dette båndet utvikles i et samspill med mellom vårt medfødte temperament og oppvekst miljøet - hvordan vi ble møtt og forstått da vi vokste opp. Her inngår relasjoner til familie, venner og hvordan vi opplevde daglige situasjoner og spesifikke hendelser.
Mange har også opplevd negative oppvekstbetingelser som:
- Mangel på stabile omsorgspersoner.
- Tapsopplevelser og brudd på følelsesmessige bånd.
- Erfaringer med langvarig mobbing og trakassering.
- Seksuelle overgrep og andre traumatiske hendelser.
- Oppvekstforhold preget av utrygghet, konflikt, fysisk eller psykisk vold.
Det er viktig å være klar over at mange barn opplever negative hendelser i barndommen uten å utvikle en personlighetsforstyrrelse.
Det er her individuelle forskjeller spiller inn. Noen er mer sårbare for å utvikle en personlighetsforstyrrelse enn andre. Det kan innebære at hendelser som fremstår som små eller ubetydelige for noen, kan for andre oppleves veldig vanskelig. Mens andre kan tåle større påkjenninger før det får konsekvenser for personlighetsutviklingen.
De fleste personlighetsforstyrrelser kommer til uttrykk i ungdomsårene og fortsetter inn i voksen alder. Noen opplever personlighetsforandringer etter at de har vært utsatt for svært belastende livshendelser i voksen alder, hvor deres sårbarhet kommer til syne.
Hvordan stilles diagnosen og hva er kriteriene?
Diagnosen stilles basert på en grundig utredning. Dette gjøres som regel av en psykolog eller psykiater som gjør en klinisk helhetsvurdering hvor bruk av strukturerte intervjuer vanligvis inngår. Tidvis trengs også informasjon fra komparenter (personer som kjenner vedkommende).
Det offisielle diagnosesystemet vi anvender i Norge er ICD-10 (WHO 1993). I praksis anvender vi ofte de diagnostiske kriteriene slik de fremgår i det amerikanske diagnosesystemet DSM-5, fordi det der finnes et tilhørende diagnostisk intervju (SCID-5-PF). Kriteriene for personlighetsforstyrrelser er i hovedsak sammenfallende i DSM og ICD.
Det er verd å merke seg er at det går mot store endringer i hvordan vi definerer og klassifiserer personlighetsforstyrrelser, og endringen handler i hovedsak om en mer dimensjonal forståelse av personlighetsproblemer.
I ICD‐10 beskrives personlighetsforstyrrelser som:
En rekke tilstander og atferdsmønstre som er vedvarende og synes å uttrykke individets typiske livsstil og måte å forholde seg til seg selv og andre på.
Det dreier seg altså om dypt innarbeidede og vedvarende atferdsmønstre som viser seg gjennom rigide reaksjoner i personlige og sosiale situasjoner. De representerer betydningsfulle eller ekstreme avvik fra hvordan et gjennomsnittsindivid i en gitt kultur sanser, tenker, føler og, i særlig grad, forholder seg til andre.
De er ofte, men ikke alltid, forbundet med varierende grader av subjektivt ubehag og svikt i sosiale ferdigheter og funksjon. Lidelsene kan ikke direkte tilskrives større hjerneskade, hjernelidelse eller annen psykiatrisk lidelse.
Personlighetsforstyrrelser viser seg i sen barndom eller i ungdomstiden og fortsetter å manifestere seg frem til voksen alder.
I ICD‐10 er det beskrevet 10 typer personlighetsforstyrrelser (PF), nedenfor kan du lese mer om de ulike.
Hvordan behandle personlighetsforstyrrelse?
Man regner med at ca. en av ti fyller kriteriene for en personlighetsforstyrrelse. Det vil si at de har såpass store problemer med selvfølelse, egen identitet og forholdet til andre mennesker at det får betydelige sosiale og helsemessige konsekvenser.
Ofte vil en søke behandling for tilbakevendende psykiske symptomer som f.eks. angst eller depresjon, mer enn for de underliggende personlighetsproblemene. Hovedbehandlingen for lettere personlighetsforstyrrelse er samtalebehandling over noe lengre tid (evt. langtids psykoterapi). Støttesamtaler hos allmennpraktiker er også nyttig.
Ved mer alvorlige personlighetsforstyrrelser kan spesialiserte behandlingsprogrammer være nødvendig, eventuelt med innleggelse ved alvorlige kriser.
Spesialisert behandling for personlighetsforstyrrelse
Kunnskapen om utvikling, diagnostikk og behandling av mennesker personlighetsforstyrrelse har hatt en enorm utvikling de seneste tiårene. Det har bidratt til utviklingen av flere spesialiserte behandlingsprogram:
- Dialektisk adferdsterapi (DBT)
- Mentaliseringsbasert terapi (MBT)
- Skjemafokusert terapi (SFT)
- STEPPS/STAIRWAYS.
- Overføringsfokusert terapi (TFP)
Les mer om henvisning og vurdering for behandling her.
Les mer om behandling av personlighetsforstyrrelse her.
Medisiner
Generelt har medikamentell behandling for personlighetsforstyrrelser liten verdi, men av og til er det mulig å kombinere medikamentell behandling med psykoterapi der andre psykiske lidelser forekommer samtidig, som f.eks. angst og depresjon.
Personlighetsforstyrrelse over tid – er det mulig å bli bedre?
Kan man bli bedre fra personlighetsforstyrelse? Ja, det er håp! Behandling kan hjelpe, og mange blir dessuten også bedre med tiden.
Når starter det? Tegn til personlighetsforstyrrelse dukker som regel opp i ungdomsårene. Men det er vanlig at det ikke blir oppdaget før man er voksen.
Kan man bli verre? Dersom personlighetsvansker oversees, eller at en går igjennom flere runder med behandling for symptomer, uten å oppleve bedring, kan man oppleve en forverring av personlighetsforstyrrelse.
Blir det bedre med tiden? Ja, behandling kan være til stor hjelp. Selv uten behandling vil mange oppleve at de vanskeligste sidene ved personligheten blir mindre fremtredende når de blir eldre.
Hva med behandling? Behandling kan være til stor hjelp med å regulere følelser, forstå seg selv og andre bedre, og forbedre evnen til å komme overens med folk rundt seg. Alt i alt, blir livskvaliteten ofte bedre ved behandling og man kan få hjelp til å endre utviklingsvei.
Hva skjer i tøffe tider? Akkurat som for alle andre, kan vanskelige hendelser i livet, som kriser eller stress, gjøre personlighetsproblemer verre for en stund. Og noen ganger kan folk utvikle personlighetsforstyrrelse etter veldig belastende hendelser i voksen alder.
Kan man bli helt bra? Personlighetsproblemer er noe vi alle har mer eller mindre av, og ja, man kan bli svært mye bedre. Det er fullt mulig å få et godt liv der du er trygg på deg selv, har stabile og nære relasjoner og der du fungerer i jobb, eller andre meningsfulle aktiviteter. Studier viser at etter ti år er det bare rundt ni av ti som fortsatt tilfredsstiller kriteriene for diagnosen. Det er verdt å nevne at mange kan slite med redusert fysisk helse som følge av personlighetsforstyrrelsen.
Kursvideo om personlighetsforstyrrelser
Ønsker du å lære mer om personlighetsforstyrrelser? Dykk dypere ned i «Hva er personlighetsforstyrrelse» fra kurset Hvordan støtte noen med en personlighetsforstyrrelse.
Nytt fra NAPP
- 25. april 2024Gjentakende suicidalitet: – Det handler om å takle det vonde.
Se foredraget «Tørre å spørre, orke å høre,» der psykologspesialist Tormod Stangeland utforsker hvordan terapeutens følelser og et ønske om å ikke gjøre feil kan komme i veien for pasientens behov.
- 9. april 2024SCID-5-AMPD er endelig tilgjengelig på norsk
Utredning av personlighetsfungering gir et godt fundament for allianse og tilrettelegging av individualisert behandling. Klinikere anbefales å bruke SCID-5-AMPD for å gjøre en grundig utredning av personlighetsfungering.
- 21. mars 2024Forebygging og tidlig intervensjon av personlighetsforstyrrelser: Enklere enn du tror!
Lær mer om hvordan tidlig intervensjon kan hjelpe ungdom med tegn til personlighetsforstyrrelser. Se professor Andrew Chanens foredrag her.