Langtids mekanisk ventilasjon (LTMV) og hjemmerespirator
Langtids mekanisk ventilasjon (LTMV), eller mekanisk pustestøtte, omfatter behandling med visse typer pustemaskiner som hovedsakelig brukes utenfor sykehus eller i hjemmet. Det er apparater med datastyrte, elektroniske turbiner som kan presse mer luft i lungene. Luften tilføres via en slange, vanligvis med maske over nesen eller nese- og munn. Maskinen kan redusere eller overta pustearbeidet for pasienter som har svake pustemuskler. I alvorlige tilfeller kan behandlingen være nødvendig hele døgnet, men for mange pasienter er det kun nødvendig med behandling under søvn. Mål med behandlingen er å opprettholde og/ eller bedre helse og livskvalitet.
Apparatene som brukes blir også omtalt som hjemmerespirator. I dag brukes betegnelsen vanligvis om de mest avanserte maskinene som anvendes ved livsnødvendig behandling. Det pusteapparat som brukes mest i dag er mindre avansert og har typebetegnelsen «bilevel positive airway pressure»-apparat (BiPAP). I noen tilfeller er også andre pustetekniske hjelpemidler nødvendig når man får LTMV. Det kan for eksempel være sug eller hostemaskin for å fjerne slim fra luftveiene, forstøverapparat for å løsne slim, eventuelt oksygenapparat for å øke konsentrasjonen av oksygen i luften fra pusteapparatet.
Hvem trenger LTMV?
Pasienter som trenger denne type behandling har som oftest sykdom eller skade i nerve-, muskel-apparatet som er nødvendig for å puste normalt, men lungesykdom kan også være en årsak i noen tilfeller. Når evnen til å puste tilstrekkelig svekkes, oppstår en pustesvikt som kalles underventilering (hypoventilasjon). Det finnes en lang rekke nevrologiske sykdommer eller skader som kan forårsake dette og mange er relativt sjeldne, med svært ulikt forløp. Det er sykdommer som kan ramme alle aldersgrupper, inkludert medfødte tilstander.
Pustesvikt betyr at kroppen får for lite oksygen til forbrenningen eller at avfallsgassen etter forbrenningen, karbondioksid, hoper seg opp i kroppen. Årsaker til at dette inntreffer kan være mange, både akutte og kroniske sykdommer. Årsak til kronisk pustesvikt kan være sykdom i selve lungen eller i pustemuskler, nervesystemets kontroll av pustefunksjonen og blodsirkulasjonen.
I lungene får blodet tilført oksygen og kvitter seg med karbondioksid, en prosess som kalles gassutveksling. Gassene er oppløst i blodet og oksygenet transporteres med røde blodlegemer fra lungene ut til kroppens celler. Oksygen trenger kroppen for forbrenning, og karbondioksid er avfallsgassen etter forbrenningen. For at nivået av disse gassene i kroppen skal være normalt, er vi avhengig av friske lunger, normal blodsirkulasjon, pustemuskler som kan trekke luft ned i lungene og et nervesystem som registrerer nivå av blodgasser og kontrollerer pusteaktiviteten.
Sykdom i pustemuskulaturen eller skade av nerver kan lamme pustemusklene og svekke evnen til å trekke pusten, eventuelt å puste kraftig ut eller å hoste. Når mindre luft kommer ned i lungene vil kroppens oksygeninnhold synke og karbondioksidet vil stige. På fagspråket kalles denne type pustesvikt for underventilering eller hypoventilasjon.
Denne type pustesvikt kan i mange tilfeller behandles med en pustemaskin, en mekanisk pumpe, som f.eks. et BiPAP apparat. Når vi sover puster vi mindre enn i våken tilstand, siden kroppen er i hvile. Pasienter med svikt i pustemusklene er ofte utsatt for større belastning på den friske muskulaturen under søvn. Samtidig er reguleringen av pusten langsommer under søvn siden hjernen må ha søvn for å fungere normalt neste dag.
Dette betyr at underventilering ofte viser seg først under søvn og ikke nødvendigvis i våken tilstand. På den annen side kan pustesenteret ikke tillate hjernen å sove så dypt at det blir livsfarlig dårlig nivå av blodgasser. Konsekvensen er at søvnen blir forstyrret og en blir mindre opplagt neste dag.
Kronisk underventilering kan være alvorlig og livstruende. Det kan oppstå akutt eller også utvikles langsomt. I mange tilfeller foreligger en sykdom som utvikler seg gradvis. Grunnsykdommen kan være arvelig, f.eks ved noen nevrologiske-/muskelsykdommer, men oftest er årsaken ikke arvelig, dvs. ervervet. Pustesvikt kan forverres, eller vedvare som en stabil, varig svekkelse. I noen tilfeller kan pustesvikten også forsvinne eller bedres, f.eks. dersom en nevrologisk skade bedres. Behandlingen kan da trappes ned eller avsluttes dersom pustesvikt forsvinner.
Det finnes et nasjonalt register for LTMV som både overvåker kvaliteten av behandlingen, lager rapporter og driver forskning innenfor fagfeltet. Les mer Nasjonalt register for LTMV.Arvelige nevromuskulære sykdommer
- Duchenne muskeldystrofi
- Dystrofia myotonica
- Limb Girdle muskeldystrofi
- Fascioscapulohumeral muskeldystrofi (FSHMD)
- Becker muskeldystrofi
- Nemalin myopati
- Central core
- Emery Dreyfuss
- Spinal muskelatrofi (SMA)
- Charcot Marie Tooth polyneuropati
Ervervede nevromuskulære sykdommer
- Følgetilstand etter poliomyelitt
- Hjerneskade (Cerebral parese, apopleksi og andre)
- Ryggmargsskade/sykdom
- Amyotrofisk lateral sklerose (ALS)
- Degenerative hjernesykdommer
- Parkinson
- Multippel sklerose
- Myasthenia Gravis
Brystvegglidelser
- Brystvegglidelser/skoliose
- Thoracoplastikk og senfølger etter tuberkulose
Svikt i sentral respirasjonsregulering
Svikt i sentral respirasjonsregulering (Arnold-Chiari malformasjoner, Kongenitt sentral hypoventilasjonssyndrom)
Metabolske sykdommer
- Mitokondriell myopati
- Mukolipidose
Tilstander med obstruksjon i øvre luftveier
Tilstander med obstruksjon i øvre luftveier (syndrom, ansiktshypoplasi, nevromuskulær sykdom, og annet)
Adipositas hypoventilasjonssyndrom
- Adipositas hypoventilasjonssyndrom
Lungesykdommer
- Cystisk fibrose
- Kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS)
- Lungeparenchymsykdom ( hypoplasia, fibrose, sarcoidose)
- Bronkopulmonal dysplasia
Andre diagnoser kan også være aktuelle for oppstart med mekanisk pustestøtte:
- Laryngo/Trakeo/Bronko – malasi
- Diafragma parese/ Phrenicus parese
- Arthgryposis multiplex congenita
- Med fler
Henvisning og vurdering
Nevrolog, allmennpraktiker eller annen behandlingsansvarlig lege kan henvise til vurdering hos spesialist, som oftest lungelege eller barnelege.
Mistanke om underventilering vil som regel skyldes at legen finner en kombinasjon av kjent grunnsykdom (f.eks. nevrologisk sykdom) med økt risiko for pusteproblemer eller at det foreligger symptomer som kan gi mistanke om pustesvikt og funn ved kliniske undersøkelser som støtter opp om en slik diagnose.
Oversikt over sykehus med spesialkompetanse i utredning og behandling av underventilering:
Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) – Tromsø
- voksen
- barn
Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) – Harstad
- voksen
Nordlandssykehuset – Bodø
- voksen
- barn
St. Olavs Hospital – Trondheim
- voksen
- barn
Sykehuset Levanger
- voksen
- barn
Ålesund Sjukehus
- voksen
- barn
Volda Sjukehus
- voksen
Molde Sjukehus – Kristiansund
- voksen
Oslo universitetssykehus (OUS) – avdeling Ullevål
- voksen
- barn
Akershus universitetssykehus (Ahus) – Oslo
- voksen
- barn
Sykehuset Innlandet – Gjøvik
- voksen
Sykehuset Innlandet – Elverum
- voksen
- barn
Sykehuset Innlandet - Lillehammer
- voksen
- barn (oppfølging etter oppstart OUS)
Sørlandet sykehus - Kristiansand
- voksen
- barn
Sørlandet sykehus – Arendal
- voksen
Sykehuset Vestfold – Tønsberg
- voksen
- barn
Sykehuset Østfold – Fredrikstad/Kalnes
- voksen
- barn
Vestre Viken – Drammen
- voksen
- barn
Vestre Viken – Ringerike sykehus- Hønefoss
- voksen
Vestre Viken – Bærum sykehus
- voksen
Sykehuset Telemark – Skien
- voksen
- barn
Lovisenberg Diakonale Sykehus
- barn
Haukeland universitetssjukehus – Helse Bergen
- voksen
- barn
Voss sjukehus – Helse Bergen
- voksen
Stavanger universitetssjukehus
- voksen
- barn
Førde sentralsjukehus
- voksen
Haugesund sjukehus
- voksen
- barn
For oppdatert kunnskap om utredning, behandling og oppfølging, se tema langtidsmekanisk ventilasjon (LTMV) på metodebok.no.
Nevromuskulære sykdommer kan medføre økt risiko for utvikling av underventilering eller nattlige pustestopp. Det bør derfor jevnlig undersøkes for utvikling av pustesvikt ved å etterspørre spesifikke sykdomssymptomer i tillegg til klinisk undersøkelse.Henvisning til mulig underventilering
Symptomer
- Dagtidstretthet?
- Ubehagelige oppvåkninger?
- Rapporterer sengepartner om pustestopp på natt?
- Morgenhodepine?
- Konsentrasjonsvansker?
- Hos barn - også hyperaktivitet, lærings og mestringsvansker og manglende vekstutvikling?
- Nattlig vannlatning?
- Dårlig matlyst og utmattelse?
- Gjentatte lungebetennelser?
- Palpitasjoner (hjertebank)?
- Tachypne (økt pustefrekvens)?
- Påvirkes privatliv, jobb? Funksjonsnivå?
- Risiko i trafikken? Yrkessjåfør?
Funn
- Vekt, høyde, BMI
- Puls, BT
- Respirasjonsfrekvens, bruk av hjelpemuskler til respirasjon?
- Ødemer?
- Dårlig hosteevne? Nedsatt kraft?
- Nedsatte spirometriverdier? (forskjell på sittende og liggende målinger)?
- Hoste-PEF?
- Epworth søvnighetsskala
Andre sykdommer/tilstander
- Hypertensjon, koronarlidelse, hjerneslag, hjertesvikt, atrieflimmer, diabetes mellitus, stoffskifte sykdom, nevrologisk sykdom, polio, brystvegglidelse, adipositas, KOLS?
- Venter på operasjon, tidligere operert i nese eller hals (søvnapne)?
- Misdannelser i ansikt / svelg eller medfødt syndrom?
Medikamenter
- Medikamenter som kan virke respirasjonsdempende?
Stimulantia
- Tobakk?
- Alkohol?
Utredning
Utredning kan dels foregå på poliklinikk eller på sengepost. Lungefunksjonsmålinger og søvnregistreringer kan utføres begge steder.
På en poliklinikk må en noen ganger møte dagen før legeundersøkelse dersom det skal gjøres nattlige registreringer. Selve undersøkelsesdagen er det vanlig at en møter 30–60 minutter før undersøkelsen, avhengig av antall undersøkelser. Noen ganger skal du ta blodprøver og røntgen/billeddiagnostikk i tillegg til lungefunksjonundersøkelser før legetimen.
Utredning på sengepost er som regel ett til to døgn. Tilpasning av behandling gjøres som regel påfølgende dag dersom det foreligger indikasjon for behandling og varigheten av oppholdet blir da forlenget.
Under utredningen kan følgende undersøkelser være aktuelle:
Dette er en undersøkelse av lungefunksjon. Ved hjelp av et apparat måles mengden av- og hastigheten på luften som pustes inn og ut. Vanligvis gjøres undersøkelsen ved forsert respirasjon, ved at man puster så mye og så kraftig som mulig. Spirometri kan utføres på barn fra fire til seks år.
Før undersøkelsen
Unngå større måltid og anstrengelse siste timen før undersøkelsen, og unngå tobakk undersøkelsesdagen.
Under undersøkelsen
Du sitter vanligvis på en stol med neseklype og puster gjennom et rør. Undersøkelsen gjentas flere ganger. Du vil bli forklart hva du skal gjøre. Undersøkelsen er smertefri, men kan være en kraftanstrengelse.
Etter undersøkelsen
Du vil få svar på lungefunksjonstesten av din lege.
Dette er en måling av blodets syre-base status og dets innhold av oksygen og karbondioksid i arterieblod. Blodets gasstrykk av oksygen (PO2) og karbondioksid (PCO2), i tillegg til blodets pH måles i et blodgassaparat.
Denne undersøkelsen krever ingen forberedelser.
Under undersøkelsen tas prøver til blodgassanalyse, som oftest fra arterieblod i pulsåren som ligger i håndleddet. Åren lokaliseres på undersiden av håndleddet og når nålen stikkes inn fylles sprøyten med arterieblod.
Etter prøven er tatt, komprimeres stikkstedet (holdes på) i noen minutter for å unngå at det blør, det er spesielt viktig ved blodtynnende behandling.
Dette er et spørreskjema vanlig brukt i utredning av søvnrelaterte lidelser. Du graderer fra 0 til 3 hvor sannsynlig det er at du døser av eller sovner i ulike situasjoner. Spørreskjemaet er ikke egnet for små barn.
Dette er en metode for måling av oksygenmetningen i blodet ved hjelp av et pulsoksymeter som festes med en klype på fingertuppen eller øret, eventuelt på tåen hos barn. Kan utføres ambulant med håndholdt apparat som har minnefunksjon. Ved noen sykehus får en tilsendt apparatet før undersøkelse på en poliklinikk og gjør registreringer gjennom en hel natt.
Den vanligste radiologiske undersøkelsen som gir informasjon om alle organsystemer i brystkassen, som lungene, brysthinnen og hjerte.
Denne undersøkelsen krever ingen forberedelser
Under undersøkelsen vil du bli bedt om å fjerne smykker, klær med knapper, glidelås eller hemper fra overkroppen. Vanligvis blir det tatt to bilder stående. Du vil få instruksjon om hvordan du skal stå og må puste dypt inn og stå stille mens bilde blir tatt. Undersøkelsen tar et par minutter og er smertefri.
Etter undersøkelsen blir bildene beskrevet og svaret sendes til henvisende lege.
Kan suppleres med følgende undersøkelser:
Ved denne undersøkelsen måler vi pustemønster med påkoblet utstyr om natten. En måler da luftstrøm gjennom nese og munn, snorkelyd, pustebevegelser i brystkasse og mage, surstoffinnhold i kroppen, pulsrytme og kroppsposisjon.
Registreringen startes når en legger seg om kvelden og avsluttes om morgenen. Utstyret kobles fra og svar fra undersøkelsen blir gitt av legen etter at resultat fra undersøkelsen er mottatt.
Endring i spirometriundersøkelse fra sittende til liggende kan si noe om mellomgulvets funksjon (diafragma), og er spesielt viktig ved utredning av nevrologiske sykdommer.
Maksimal kraft på innpust og utpust er enkelt å måle. Undersøkelsen er følsom for å påvise redusert muskelkraft, men lite spesifikk.
Måler hvor kraftig trykk en oppnår ved å sniffe maksimalt gjennom nesen mens en propp er plassert i et nesebor.
Nattlig underventilering undersøkes med måling av CO2-stigning om natten. Gjøres oftest inneliggende i sykehusavdeling på grunn av sensitivt og kostbart utstyr, men gjøres i økende grad også hjemme. Måleproben er vanligvis festet til øret eller på pannen. Elektroden er litt oppvarmet og den måler innholdet av oksygen og karbondioksyd i de tynne blodårene like under huden.
I tillegg til det man måler ved polygrafi festes elektroder til hodet og til beina. Med denne metoden kan en fastslå om en sover og hvilken søvnfase en befinner seg i. Metoden er den sikreste for å analysere søvnkvalitet, men det er ressurskrevende å tolke.
Dette er en undersøkelse av hjertet og hjertets pumpefunksjon, der en bruker ultralyd for å se på hjertet og doppler for å måle blodstrømshastigheter i hjertet og over hjerteklaffene.
Denne undersøkelsen krever ingen spesielle forberedelser.
Under undersøkelsen ligger pasienten på en benk og et lite ultralydinstrument holdes mot brystveggen. Det brukes gel på instrumentet og bildene ses på en skjerm. Undersøkelsen kan ta mellom 15-45 minutter.
Etter undersøkelsen er det vanlig å få et foreløpig svar, mens et mer utfyllende svar sendes til henvisende lege.
Utredning kan dels foregå på poliklinikk eller på sengepost. Lungefunksjonsmålinger og søvnregistreringer kan utføres begge steder.
På en poliklinikk må en noen ganger møte dagen før legeundersøkelse dersom det skal gjøres nattlige registreringer. Selve undersøkelsesdagen er det vanlig at en møter 30–60 minutter før undersøkelsen, avhengig av antall undersøkelser. Noen ganger skal du ta blodprøver og røntgen/billeddiagnostikk i tillegg til lungefunksjonundersøkelser før legetimen.
Utredning på sengepost er som regel ett til to døgn. Tilpasning av behandling gjøres som regel påfølgende dag dersom det foreligger indikasjon for behandling og varigheten av oppholdet blir da forlenget.
Under utredningen kan følgende undersøkelser være aktuelle:
Dette er en undersøkelse av lungefunksjon. Ved hjelp av et apparat måles mengden av- og hastigheten på luften som pustes inn og ut. Vanligvis gjøres undersøkelsen ved forsert respirasjon, ved at man puster så mye og så kraftig som mulig. Spirometri kan utføres på barn fra fire til seks år.
Før undersøkelsen
Unngå større måltid og anstrengelse siste timen før undersøkelsen, og unngå tobakk undersøkelsesdagen.
Under undersøkelsen
Du sitter vanligvis på en stol med neseklype og puster gjennom et rør. Undersøkelsen gjentas flere ganger. Du vil bli forklart hva du skal gjøre. Undersøkelsen er smertefri, men kan være en kraftanstrengelse.
Etter undersøkelsen
Du vil få svar på lungefunksjonstesten av din lege.
Dette er en måling av blodets syre-base status og dets innhold av oksygen og karbondioksid i arterieblod. Blodets gasstrykk av oksygen (PO2) og karbondioksid (PCO2), i tillegg til blodets pH måles i et blodgassaparat.
Denne undersøkelsen krever ingen forberedelser.
Under undersøkelsen tas prøver til blodgassanalyse, som oftest fra arterieblod i pulsåren som ligger i håndleddet. Åren lokaliseres på undersiden av håndleddet og når nålen stikkes inn fylles sprøyten med arterieblod.
Etter prøven er tatt, komprimeres stikkstedet (holdes på) i noen minutter for å unngå at det blør, det er spesielt viktig ved blodtynnende behandling.
Dette er et spørreskjema vanlig brukt i utredning av søvnrelaterte lidelser. Du graderer fra 0 til 3 hvor sannsynlig det er at du døser av eller sovner i ulike situasjoner. Spørreskjemaet er ikke egnet for små barn.
Dette er en metode for måling av oksygenmetningen i blodet ved hjelp av et pulsoksymeter som festes med en klype på fingertuppen eller øret, eventuelt på tåen hos barn. Kan utføres ambulant med håndholdt apparat som har minnefunksjon. Ved noen sykehus får en tilsendt apparatet før undersøkelse på en poliklinikk og gjør registreringer gjennom en hel natt.
Den vanligste radiologiske undersøkelsen som gir informasjon om alle organsystemer i brystkassen, som lungene, brysthinnen og hjerte.
Denne undersøkelsen krever ingen forberedelser
Under undersøkelsen vil du bli bedt om å fjerne smykker, klær med knapper, glidelås eller hemper fra overkroppen. Vanligvis blir det tatt to bilder stående. Du vil få instruksjon om hvordan du skal stå og må puste dypt inn og stå stille mens bilde blir tatt. Undersøkelsen tar et par minutter og er smertefri.
Etter undersøkelsen blir bildene beskrevet og svaret sendes til henvisende lege.
Kan suppleres med følgende undersøkelser:
Ved denne undersøkelsen måler vi pustemønster med påkoblet utstyr om natten. En måler da luftstrøm gjennom nese og munn, snorkelyd, pustebevegelser i brystkasse og mage, surstoffinnhold i kroppen, pulsrytme og kroppsposisjon.
Registreringen startes når en legger seg om kvelden og avsluttes om morgenen. Utstyret kobles fra og svar fra undersøkelsen blir gitt av legen etter at resultat fra undersøkelsen er mottatt.
Endring i spirometriundersøkelse fra sittende til liggende kan si noe om mellomgulvets funksjon (diafragma), og er spesielt viktig ved utredning av nevrologiske sykdommer.
Maksimal kraft på innpust og utpust er enkelt å måle. Undersøkelsen er følsom for å påvise redusert muskelkraft, men lite spesifikk.
Måler hvor kraftig trykk en oppnår ved å sniffe maksimalt gjennom nesen mens en propp er plassert i et nesebor.
Nattlig underventilering undersøkes med måling av CO2-stigning om natten. Gjøres oftest inneliggende i sykehusavdeling på grunn av sensitivt og kostbart utstyr, men gjøres i økende grad også hjemme. Måleproben er vanligvis festet til øret eller på pannen. Elektroden er litt oppvarmet og den måler innholdet av oksygen og karbondioksyd i de tynne blodårene like under huden.
I tillegg til det man måler ved polygrafi festes elektroder til hodet og til beina. Med denne metoden kan en fastslå om en sover og hvilken søvnfase en befinner seg i. Metoden er den sikreste for å analysere søvnkvalitet, men det er ressurskrevende å tolke.
Dette er en undersøkelse av hjertet og hjertets pumpefunksjon, der en bruker ultralyd for å se på hjertet og doppler for å måle blodstrømshastigheter i hjertet og over hjerteklaffene.
Denne undersøkelsen krever ingen spesielle forberedelser.
Under undersøkelsen ligger pasienten på en benk og et lite ultralydinstrument holdes mot brystveggen. Det brukes gel på instrumentet og bildene ses på en skjerm. Undersøkelsen kan ta mellom 15-45 minutter.
Etter undersøkelsen er det vanlig å få et foreløpig svar, mens et mer utfyllende svar sendes til henvisende lege.
Behandling
Behandlingstilbod finst på mange sjukehus ved lungeavdeling eller barneavdeling. I nokre tilfelle ved nevrologisk avdeling.
Dei mest avanserte utgreiings- og behandlingsmoglegheitene kan i nokre tilfelle vere eit tilbod som berre finst ved region- eller universitetssjukehuset. Spesialistar ved lokalsjukehuset vil i så fall vere kjende med dette.
Helseføretaket som greier ut og startar behandling med LTMV har ansvar for oppfølging og opplæring, også utanfor sjukehuset når det er påkravd. Retningslinjer og rettleiar for fagfeltet blei etablert i 2012 og oppdaterte tilrådingar for spesialistar er publiserte i 2024. Det eksisterer også eit nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk som samarbeider om kunnskapsutvikling og fagkonferansar i eit tverrfagleg nettverk.
Andre kjelder til informasjon:
NKH Nasjonalt register for langtids mekanisk ventilasjon LTMV
Nasjonalt kvalitets- kompetansenettverk for langtidsmekanisk ventilasjon (NN-LTMV)
Aktuelle pustetekniske hjelpemiddel og teknikkar
Ein BiPAP eller respirator blir brukt så mange timar i døgnet som det er nødvendig for å halde nivået av blodgassar normalt, eller for å minske plagsame symptom. Dei fleste pasientar med heimebehandling treng berre behandling om natta, og får pustehjelp frå ei maskin med slange til ei nase- eller nesemunnmaske.
Ved kronisk underventilering som medfører plagsame symptom treng ein hjelp til å avlaste pustemusklane. I andre tilfelle, der pustemusklane er lamma, er behandlinga nødvendig for å leve.
Funksjonstapet kan vi erstatte med ulike pustemaskinar. Slike maskinar blir frå gammalt av kalla «respirator» i Norden, men internasjonalt blir oftare omgrepet «ventilator» brukt. Når behandlinga blir brukt kronisk eller over lang tid blir gjerne omgrepet «langtidsmekanisk ventilasjon» (LTMV) brukt som samleomgrep for alle pustemaskinar.
Dette er maskinar som pressar luft ned i lungene via luftvegane. Maskinane er konstruerte for å bli brukte utanfor sjukehus. Dei enklaste apparata fungerer som ei støtte eller «hjelpemotor» til pustemusklane, ved å redusere pustearbeidet. Dei forsterkar den naturlege pusterørsla og gjer at ein pustar djupare, meir luft går inn og ut av lungene. Dette bidreg til at ein får auka tilførsel av oksygen og mindre karbondioksid i kroppen og nivået av blodgassane blir normalisert.
CPAP
CPAP er eit pusteapparat som gir ein kontinuerleg luftstraum. CPAP blir brukt under søvn for å halde luftvegane opne, han kan også brukast i vaken tilstand ved behov for slimmobilisering hos somme.
BiPAP
BiPAP er det enklaste pusteapparatet som kan auke minuttvolumet, det vil seie mengda luft som går inn og ut av lungene i løpet av behandlinga. Dette senkar nivået av avfallsgassen CO2 og aukar oksygennivået. Behandlinga reduserer pustearbeidet ved å støtte pustemuskulaturen, men kan ikkje overta alt pustearbeidet. Forkortinga kjem av «Bi-», det vil seie «to-» og PAP (Positive Airway Pressure), det vil seie positivt luftvegstrykk, eller overtrykk. Det inneber at apparatet jobbar med to ulike trykk under behandlinga, eit høgt trykk under innpust og eit lågt trykk når ein pustar ut.
Respirator
Ein respirator er eit apparat som er godkjent som hjelpemiddel for å overta alt pustearbeid som er nødvendig for å leve, det vil seie ei såkalla livsoppretthaldande behandling. Apparatet har meir avanserte alarmar og programmeringsmoglegheiter enn ein BiPAP og har eit innebygd batteri som sikrar at apparatet framleis fungerer ved eit straumbrot. Eit slikt pusteapparat er også betre eigna til å bli brukt under transport enn eit BiPAP- apparat fordi det toler større mekaniske påkjenningar.
Når puste- og hostemusklar er svake, kan det lett hope seg opp med slim i luftvegane og ein blir meir utsett for infeksjonar. Slimopphoping kan også gi små tilstoppingar som hindrar at lufta når ut i dei delane av lungene der gassutvekslinga skjer. Dette forverrar pustesvikten og aukar pustearbeidet. Forløpet av luftvegsinfeksjonar blir meir alvorleg og det kan bli behov for sjukehusinnlegging eller mellombels respiratorbehandling i alvorlege tilfelle.
Det er viktig å førebyggje komplikasjonar til opphoping av slim ved å lære teknikkar eller behandling som kan losne, flytte og fjerne slimet. Ved pustesvikt, er det viktigaste tiltaket å støtte og auke hoste-evna. Tradisjonelle metodar for å fjerne slim frå luftvegane hos lungesjuke pasientar, som til dømes PEP-fløyte, er lite brukt ved muskelsjukdom, men slimløysande middel eller saltvatn som til dømes blir inhalerte på forstøvarapparat via eit munnstykke, blir brukte i ein del tilfelle for å løyse slimet ved ein luftvegsinfeksjon. BiPAP/CPAP vil også ha slimløysande effekt hos enkelte.
Ein enkel hosteteknikk som ikkje krev utstyr er til dømes «manuell hostestøtte». Denne blir utført av assistent og pasient saman. Først tek pasienten ei djup innpust og deretter klemmer assistenten raskt og hardt med begge hender på ulike stadar av brystkassa samtidig med at pasienten prøver å hoste. Dersom ein ikkje klarer å ta ein djup innpust sjølv, kan ein «svelgje» luft med ein teknikk som blir kalla for «froskepust» (sjå den svenske instruksjonsfilmen om «Grodanding» https://www.youtube.com.) Andre metodar eller utstyr som kan vere nyttig for å få djup innpust er å bruke ein ventilasjonsbag (Lærdalsbag, resuciteringsbag) eller pustemaskin til å auke innpusten før ein prøver å hoste. Til dømes kan to-tre innpust før ein hostar vere effektivt.
Hostemaskin
Det finst også teknisk utstyr, såkalla hostemaskiner, som fysioterapeutar kan tilpasse. Slike maskiner pressar først luft ned i lungene og skiftar deretter raskt til å «suge» lufta ut ved å lage eit undertrykk. Slimet som er nede i lungene «dregst med» opp under fleire hostesyklusar, akkurat som når ein hostar naturleg. Metoden krev eit visst samarbeid for å vere effektivt og vanlegvis blir det brukt ei maske. Nokre pasientar kan betene apparatet sjølvstendig, medan andre krev assistanse for å halde på maska.
Korleis gir maskina pustehjelp?
Lufta går frå pumpa (BiPAP eller respirator) gjennom ein slange til brukaren. Hos dei fleste pasientar med heimebehandling er slangen kopla til ei maske som anten dekkjer nase eller nase og munn. Somme bruker gjerne eit munnstykke på dagtid. Slike teknikkar for å gi pustehjelp, blir kalla noninvasive.
Trakeostomi
I nokre tilfelle kan det likevel vere vanskeleg å bruke maske. Det gjeld særleg når ein treng pustehjelp 24 timar i døgnet eller dersom ein har lammingar i svelgfunksjonen. Trakeostomi kan då vere aktuelt.
Trakeostomi inneber å lage eit hol på halsen like over halsgropa, slik at ein får direkte tilgang på luft via luftrøyret. I holet blir det sett inn eit røyr som respiratorslangen blir kopla til. Røyret blir kalla ein trakeostomikanyle. Ein brukar god tid på å informere kring fordelar og ulemper med denne behandlinga dersom det er aktuelt. Fordelar kan vere at behandlinga blir tryggare, at ansiktet blir fritt og at det er lettare å bevege seg rundt i rullestol med respirator – medan ulemper kan vere auka infeksjonsproblem, dårleg tale-/svelgfunksjon og auka pleie-/omsorgsbehov.
Måtar å tilby LTMV på:
1. Enkel behandling
- maskin kan vere BiPAP eller respirator. Tilkopling er maske og/eller munnstykke (noninvasiv behandling)
- for ein del barn er CPAP tilstrekkeleg behandling, men dei blir likevel følgde opp av LTMV-teamet for barn.
2. Avansert behandling
- maske eller munnstykke på dag og natt
- invasiv behandling (trakeostomi)
- Maskinen er som oftast ein respirator. Det kan vere innstilt to eller fleire program for korleis maskina skal «jobbe», alt etter ulike behov. Det kan til dømes vere ulike innstillingar for respiratoren om natta eller på dagtid, eller ekstra program for situasjonar der ein er sjuk eller har slimproblem. I nokre tilfelle kan det vere behov for eigne program når ein skal prate eller ete i motsetnad til å kvile og sove.
Grunnlaget for å starte behandling baserer seg på følgjande:
- Kronisk underventilering er påvist eller det er ei rask utvikling av grunnsjukdom som gir overhengande risiko for dette. Objektive målingar (lungefunksjonsundersøkingar og/eller kliniske funn) er påkravde.
- Det er funne symptom på underventilering.
- Grunnsjukdommen er veleigna for behandling. Det vil seie at det er kunnskap om og semje i fagmiljøet om at behandlinga kan forbetre livskvalitet, sjukdomssymptom og leveutsikter.
- Pasient (eller føresette) er godt informerte og motiverte for behandlinga.
Ikkje alle sjukdommar som forårsakar pustesvikt eignar seg like godt for behandling. I nokre tilfelle er behandlinga krevjande både teknisk, medisinsk og når det gjeld tilgangen på ressursar, ikkje minst med tanke på omsorgsbehov. Det er viktig at pasient og pårørande får god informasjon om fordelar og eventuelle ulemper med behandlinga, og dessutan konsekvensar av ulike val. Dersom det er behov for omsorgstenester er det særleg viktig at kommunehelsetenesta er involvert i planlegginga på eit tidleg stadium.
Pasientar har ulike syn på livskvalitet og dette kan vere avgjerande både for kor avansert behandling ein ønskjer reint teknisk, men også når det gjeld korleis omsorg og bustadsituasjon må tilpassast. Av denne grunnen vil individuelle omsyn vere avgjerande for omfanget av behandlinga og kva metodar som blir valde.
Tidleg involvering og samarbeid mellom ulike aktørar i helsetenesta er viktig slik at ein kan avklare forventningane til pasienten om kva tilbod det er mogleg å etablere. I mange tilfelle er det behov for koordinering av dette. I aukande grad er sjukepleiarar med spesialkompetanse på LTMV involverte i dette arbeidet ved dei helseføretaka som tilbyr behandlinga.
Fagkunnskapen er samla og dokumentert i nasjonale retningslinjer og ein rettleiar. Dette er utarbeidd av dei fremste ekspertane i fagmiljøet her i Noreg i samarbeid med Helsedirektoratet og Kunnskapssenteret. Ei nasjonal tilråding i LTMV for spesialisthelsetenesta er også publisert i 2024. Ho omhandlar utgreiing og noninvasive behandlingsmetodar, men ikkje administrative, kommunale, etiske eller juridiske forhold. Tilrådingane er utforma av ei tverrfagleg, nasjonal ekspertgruppe som kjem frå nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk for LTMV-behandling.
Behandlingsforløp
Det optimale forløpet, både for pasient og behandlingsapparatet, er elektivt. Det betyr at pasienten er tilvist tidleg til spesialist og kjem til utgreiing og regelmessig oppfølging hos spesialist. Dette gir best høve til å informere om moglegheiter om val og krev minst ressursar. Utgreiing og tilpassing av hjelpemiddel kan i nokre tilfelle berre utførast poliklinisk/ambulant, sjølv om innlegging under initial tilpassing eller justering av behandling også blir gjord mange stader.
Poliklinisk undersøking. Pustefunksjonsmålingar hos spesialist kombinert med ambulant søvnregistrering der pasient møter hos sjukepleiar dagen før legekonsultasjon.
Oppstart av behandling anten omgåande eller kort tid etter at behandling er vedteken og det tekniske utstyret er bestilt. Gradvis justering av apparatinnstillingar ved følgjande polikliniske konsultasjonar, eventuelt kombinert med fjernovervaking og justering av behandlinga ved fjernstyring. Dette gjeld per i dag først og fremst BiPAP-apparat som har integrert modem og kan kommunisere asynkront og trådlaust med behandlingssenteret.
Hos pasientar med stor grad av rørslehemming og behov for opplæring av pårørande og/eller assistentar vil nokre sjukehus tilby tilpassing/opplæring i heimen.
Enkel behandling med maske
Vaksne
Pasienten blir innlagd i avdelinga og gjer pustefunksjonsmålingar på dagtid og dessutan registrering av pustefunksjon under søvn til neste dag. Når omfang og type av pusteforstyrringar er avklarte og det ligg behandlingsindikasjon føre, startar tilvenning av pustemaskin neste natt. Deretter justering over to eller fleire netter, inntil tilfredsstillande resultat er oppnådd og pasientopplæring er gitt.
Under justering er det vanleg å gjere gjentekne målingar, nokre gonger med pulsoksymetri men oftast også med indirekte mål på blodgassar (transkutane blodgassar (hyperlenke)). Sjukehusopphaldet vil typisk vere under 1 veke.
Barn
Spedbarn med nasemaske eller heilmaske og små barn med heilmaske må ha nattevakter. Barnet blir verande på sjukehus fram til personell og nødvendig opplæring er på plass.
Avansert behandling med trakeostomi
I dei fleste tilfelle krev denne behandlinga 24 timars omsorg/tilsyn av kompetent personale. Omfattande opplæring som spesifikt er tilpassa kvar enkelt pasient er alltid nødvendig ettersom det vil vere individuelle forskjellar, både med omsyn til val av kanyle, maskininnstillingar og eventuelt ekstrautstyr (fuktar, sug, hostemaskin, forstøvar, Lærdalsbag, pulsoksymeter).
Planlegging og samarbeid med pleie- og omsorgseininga i kommunen er nødvendig før det blir teke avgjerd om å tilby behandlinga. Kommunen har rett til å avgjere korleis omsorgstilbodet blir organisert og om det kan leggjast til rette i heimen, men ønska til pasienten skal vektleggjast.
Før behandling blir sett i verk er det viktig å ha samarbeidsmøte med kommunen.
Sjekkliste for samhandlingsmøte – Samarbeidsavtale for planlegging av pasientforløp med livsoppretthaldande langtidsmekanisk ventilasjon (LTMV) (PDF)
Under behandling
Innlegging i sjukehus skjer vanlegvis dagen før planlagd trakeostomi. Du får tilsyn av kirurg og narkoselege dagen før inngrepet. Tilpassing av heimerespirator skjer vanlegvis straks etter inngrepet. I mange tilfelle har ein allereie ein respirator som blir brukt med maske/munnstykke frå før og held fram med same maskin, men endra innstillingar. I nokre tilfelle må ein skifte til ny maskin. Sjølve stomiåpningen er stabil etter 10 – 14 dagar og ein kan då skifte kanyle første gong. Heile sjukehusopphaldet vil vanlegvis vare 2 veker. I løpet av denne tida får assistentar praktisk og teoretisk opplæring i alle prosedyrar som trengst for å gjennomføre behandlinga.
Etter iverksett behandling
Den første tida etter etablering av invasiv behandling blir det kravd tettare oppfølging frå spesialisthelsetenesta. Heimebesøk er påkravd. Kanyle blir vanlegvis skifta 1 gong i månaden. For meir detaljert informasjon om sjekklister og prosedyrar ved invasiv behandling viser ein til nettsidene til Nasjonal kompetanseteneste for heimerespirator (NKH).
Kan komme av akutt sjukdom eller skade. I nokre tilfelle blir behandlinga etablert i eit forløp etter respiratorbehandling på ei intensivavdeling. Det er eit viktig mål at pasientgrupper som har auka – risiko for å utvikle kronisk underventilering skal unngå behandlingsforløp som blir etablert akutt. Eit slikt forløp inneber ofte langvarig sjukehusopphald og rekonvalesens. I nokre tilfelle kan det også resultere i at behandlinga blir meir komplisert og ressurskrevjande.
Enkel behandling
Dersom det er mogleg å gjennomføre maskebehandling og det ikkje er behov for tilrettelegging av omsorgstilbod i heimen vil lengda på opphaldet avhenge av årsaka til den akutte, utløysande årsaka og restitusjonen av denne, for eksempel kor lenge ein lungebetennelse varer.
Avansert behandling
Dersom det er openbert at det vil vere eit langvarig eller permanent behov for respiratorbehandling utanfor sjukehuset og det ikkje finst nokon plan eller avtale med kommunen om å leggje til rette slik behandling frå før, vil sjukehusavdelinga opprette tidleg kontakt med kommunen etter innlegging for å avklare moglegheiter og føresetnadar for å leggje til rette behandlinga i heimen.
I nokre tilfelle vil mellombels eller permanent overføring til sjukeheimar eller bufellesskap vere aktuelt. Generelt vil sjukehusopphald ofte bli langvarige i slike situasjonar. I sjeldne tilfelle, til dømes ved høg ryggmergsskade, er langvarig rehabilitering i spesialisthelsetenesta nødvendig, gjerne i 6 – 12 månadar. Dette kjem ikkje berre av respiratorbehandlinga, men at det er nødvendig med langvarig tverrfagleg spesialistbehandling, operasjonar, opptrening, og tilpassing av mange hjelpebehov og busituasjon før utskriving med eit optimalt tilbod er mogleg.
Fleirtalet av pasientar med LTMV treng behandling heile livet, men ein del pasientar har sjukdommar som kan lækjast og med tida føre til at ein ikkje treng behandlinga lenger. Det gjeld først og fremst pasientar med adipøs hypoventilasjon, men også enkelte nevrologiske sjukdommar som spontant kan forbetrast.
Behandlingstilbod finst på mange sjukehus ved lungeavdeling eller barneavdeling. I nokre tilfelle ved nevrologisk avdeling.
Dei mest avanserte utgreiings- og behandlingsmoglegheitene kan i nokre tilfelle vere eit tilbod som berre finst ved region- eller universitetssjukehuset. Spesialistar ved lokalsjukehuset vil i så fall vere kjende med dette.
Helseføretaket som greier ut og startar behandling med LTMV har ansvar for oppfølging og opplæring, også utanfor sjukehuset når det er påkravd. Retningslinjer og rettleiar for fagfeltet blei etablert i 2012 og oppdaterte tilrådingar for spesialistar er publiserte i 2024. Det eksisterer også eit nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk som samarbeider om kunnskapsutvikling og fagkonferansar i eit tverrfagleg nettverk.
Andre kjelder til informasjon:
NKH Nasjonalt register for langtids mekanisk ventilasjon LTMV
Nasjonalt kvalitets- kompetansenettverk for langtidsmekanisk ventilasjon (NN-LTMV)
Aktuelle pustetekniske hjelpemiddel og teknikkar
Ein BiPAP eller respirator blir brukt så mange timar i døgnet som det er nødvendig for å halde nivået av blodgassar normalt, eller for å minske plagsame symptom. Dei fleste pasientar med heimebehandling treng berre behandling om natta, og får pustehjelp frå ei maskin med slange til ei nase- eller nesemunnmaske.
Ved kronisk underventilering som medfører plagsame symptom treng ein hjelp til å avlaste pustemusklane. I andre tilfelle, der pustemusklane er lamma, er behandlinga nødvendig for å leve.
Funksjonstapet kan vi erstatte med ulike pustemaskinar. Slike maskinar blir frå gammalt av kalla «respirator» i Norden, men internasjonalt blir oftare omgrepet «ventilator» brukt. Når behandlinga blir brukt kronisk eller over lang tid blir gjerne omgrepet «langtidsmekanisk ventilasjon» (LTMV) brukt som samleomgrep for alle pustemaskinar.
Dette er maskinar som pressar luft ned i lungene via luftvegane. Maskinane er konstruerte for å bli brukte utanfor sjukehus. Dei enklaste apparata fungerer som ei støtte eller «hjelpemotor» til pustemusklane, ved å redusere pustearbeidet. Dei forsterkar den naturlege pusterørsla og gjer at ein pustar djupare, meir luft går inn og ut av lungene. Dette bidreg til at ein får auka tilførsel av oksygen og mindre karbondioksid i kroppen og nivået av blodgassane blir normalisert.
CPAP
CPAP er eit pusteapparat som gir ein kontinuerleg luftstraum. CPAP blir brukt under søvn for å halde luftvegane opne, han kan også brukast i vaken tilstand ved behov for slimmobilisering hos somme.
BiPAP
BiPAP er det enklaste pusteapparatet som kan auke minuttvolumet, det vil seie mengda luft som går inn og ut av lungene i løpet av behandlinga. Dette senkar nivået av avfallsgassen CO2 og aukar oksygennivået. Behandlinga reduserer pustearbeidet ved å støtte pustemuskulaturen, men kan ikkje overta alt pustearbeidet. Forkortinga kjem av «Bi-», det vil seie «to-» og PAP (Positive Airway Pressure), det vil seie positivt luftvegstrykk, eller overtrykk. Det inneber at apparatet jobbar med to ulike trykk under behandlinga, eit høgt trykk under innpust og eit lågt trykk når ein pustar ut.
Respirator
Ein respirator er eit apparat som er godkjent som hjelpemiddel for å overta alt pustearbeid som er nødvendig for å leve, det vil seie ei såkalla livsoppretthaldande behandling. Apparatet har meir avanserte alarmar og programmeringsmoglegheiter enn ein BiPAP og har eit innebygd batteri som sikrar at apparatet framleis fungerer ved eit straumbrot. Eit slikt pusteapparat er også betre eigna til å bli brukt under transport enn eit BiPAP- apparat fordi det toler større mekaniske påkjenningar.
Når puste- og hostemusklar er svake, kan det lett hope seg opp med slim i luftvegane og ein blir meir utsett for infeksjonar. Slimopphoping kan også gi små tilstoppingar som hindrar at lufta når ut i dei delane av lungene der gassutvekslinga skjer. Dette forverrar pustesvikten og aukar pustearbeidet. Forløpet av luftvegsinfeksjonar blir meir alvorleg og det kan bli behov for sjukehusinnlegging eller mellombels respiratorbehandling i alvorlege tilfelle.
Det er viktig å førebyggje komplikasjonar til opphoping av slim ved å lære teknikkar eller behandling som kan losne, flytte og fjerne slimet. Ved pustesvikt, er det viktigaste tiltaket å støtte og auke hoste-evna. Tradisjonelle metodar for å fjerne slim frå luftvegane hos lungesjuke pasientar, som til dømes PEP-fløyte, er lite brukt ved muskelsjukdom, men slimløysande middel eller saltvatn som til dømes blir inhalerte på forstøvarapparat via eit munnstykke, blir brukte i ein del tilfelle for å løyse slimet ved ein luftvegsinfeksjon. BiPAP/CPAP vil også ha slimløysande effekt hos enkelte.
Ein enkel hosteteknikk som ikkje krev utstyr er til dømes «manuell hostestøtte». Denne blir utført av assistent og pasient saman. Først tek pasienten ei djup innpust og deretter klemmer assistenten raskt og hardt med begge hender på ulike stadar av brystkassa samtidig med at pasienten prøver å hoste. Dersom ein ikkje klarer å ta ein djup innpust sjølv, kan ein «svelgje» luft med ein teknikk som blir kalla for «froskepust» (sjå den svenske instruksjonsfilmen om «Grodanding» https://www.youtube.com.) Andre metodar eller utstyr som kan vere nyttig for å få djup innpust er å bruke ein ventilasjonsbag (Lærdalsbag, resuciteringsbag) eller pustemaskin til å auke innpusten før ein prøver å hoste. Til dømes kan to-tre innpust før ein hostar vere effektivt.
Hostemaskin
Det finst også teknisk utstyr, såkalla hostemaskiner, som fysioterapeutar kan tilpasse. Slike maskiner pressar først luft ned i lungene og skiftar deretter raskt til å «suge» lufta ut ved å lage eit undertrykk. Slimet som er nede i lungene «dregst med» opp under fleire hostesyklusar, akkurat som når ein hostar naturleg. Metoden krev eit visst samarbeid for å vere effektivt og vanlegvis blir det brukt ei maske. Nokre pasientar kan betene apparatet sjølvstendig, medan andre krev assistanse for å halde på maska.
Korleis gir maskina pustehjelp?
Lufta går frå pumpa (BiPAP eller respirator) gjennom ein slange til brukaren. Hos dei fleste pasientar med heimebehandling er slangen kopla til ei maske som anten dekkjer nase eller nase og munn. Somme bruker gjerne eit munnstykke på dagtid. Slike teknikkar for å gi pustehjelp, blir kalla noninvasive.
Trakeostomi
I nokre tilfelle kan det likevel vere vanskeleg å bruke maske. Det gjeld særleg når ein treng pustehjelp 24 timar i døgnet eller dersom ein har lammingar i svelgfunksjonen. Trakeostomi kan då vere aktuelt.
Trakeostomi inneber å lage eit hol på halsen like over halsgropa, slik at ein får direkte tilgang på luft via luftrøyret. I holet blir det sett inn eit røyr som respiratorslangen blir kopla til. Røyret blir kalla ein trakeostomikanyle. Ein brukar god tid på å informere kring fordelar og ulemper med denne behandlinga dersom det er aktuelt. Fordelar kan vere at behandlinga blir tryggare, at ansiktet blir fritt og at det er lettare å bevege seg rundt i rullestol med respirator – medan ulemper kan vere auka infeksjonsproblem, dårleg tale-/svelgfunksjon og auka pleie-/omsorgsbehov.
Måtar å tilby LTMV på:
1. Enkel behandling
- maskin kan vere BiPAP eller respirator. Tilkopling er maske og/eller munnstykke (noninvasiv behandling)
- for ein del barn er CPAP tilstrekkeleg behandling, men dei blir likevel følgde opp av LTMV-teamet for barn.
2. Avansert behandling
- maske eller munnstykke på dag og natt
- invasiv behandling (trakeostomi)
- Maskinen er som oftast ein respirator. Det kan vere innstilt to eller fleire program for korleis maskina skal «jobbe», alt etter ulike behov. Det kan til dømes vere ulike innstillingar for respiratoren om natta eller på dagtid, eller ekstra program for situasjonar der ein er sjuk eller har slimproblem. I nokre tilfelle kan det vere behov for eigne program når ein skal prate eller ete i motsetnad til å kvile og sove.
Grunnlaget for å starte behandling baserer seg på følgjande:
- Kronisk underventilering er påvist eller det er ei rask utvikling av grunnsjukdom som gir overhengande risiko for dette. Objektive målingar (lungefunksjonsundersøkingar og/eller kliniske funn) er påkravde.
- Det er funne symptom på underventilering.
- Grunnsjukdommen er veleigna for behandling. Det vil seie at det er kunnskap om og semje i fagmiljøet om at behandlinga kan forbetre livskvalitet, sjukdomssymptom og leveutsikter.
- Pasient (eller føresette) er godt informerte og motiverte for behandlinga.
Ikkje alle sjukdommar som forårsakar pustesvikt eignar seg like godt for behandling. I nokre tilfelle er behandlinga krevjande både teknisk, medisinsk og når det gjeld tilgangen på ressursar, ikkje minst med tanke på omsorgsbehov. Det er viktig at pasient og pårørande får god informasjon om fordelar og eventuelle ulemper med behandlinga, og dessutan konsekvensar av ulike val. Dersom det er behov for omsorgstenester er det særleg viktig at kommunehelsetenesta er involvert i planlegginga på eit tidleg stadium.
Pasientar har ulike syn på livskvalitet og dette kan vere avgjerande både for kor avansert behandling ein ønskjer reint teknisk, men også når det gjeld korleis omsorg og bustadsituasjon må tilpassast. Av denne grunnen vil individuelle omsyn vere avgjerande for omfanget av behandlinga og kva metodar som blir valde.
Tidleg involvering og samarbeid mellom ulike aktørar i helsetenesta er viktig slik at ein kan avklare forventningane til pasienten om kva tilbod det er mogleg å etablere. I mange tilfelle er det behov for koordinering av dette. I aukande grad er sjukepleiarar med spesialkompetanse på LTMV involverte i dette arbeidet ved dei helseføretaka som tilbyr behandlinga.
Fagkunnskapen er samla og dokumentert i nasjonale retningslinjer og ein rettleiar. Dette er utarbeidd av dei fremste ekspertane i fagmiljøet her i Noreg i samarbeid med Helsedirektoratet og Kunnskapssenteret. Ei nasjonal tilråding i LTMV for spesialisthelsetenesta er også publisert i 2024. Ho omhandlar utgreiing og noninvasive behandlingsmetodar, men ikkje administrative, kommunale, etiske eller juridiske forhold. Tilrådingane er utforma av ei tverrfagleg, nasjonal ekspertgruppe som kjem frå nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk for LTMV-behandling.
Behandlingsforløp
Det optimale forløpet, både for pasient og behandlingsapparatet, er elektivt. Det betyr at pasienten er tilvist tidleg til spesialist og kjem til utgreiing og regelmessig oppfølging hos spesialist. Dette gir best høve til å informere om moglegheiter om val og krev minst ressursar. Utgreiing og tilpassing av hjelpemiddel kan i nokre tilfelle berre utførast poliklinisk/ambulant, sjølv om innlegging under initial tilpassing eller justering av behandling også blir gjord mange stader.
Poliklinisk undersøking. Pustefunksjonsmålingar hos spesialist kombinert med ambulant søvnregistrering der pasient møter hos sjukepleiar dagen før legekonsultasjon.
Oppstart av behandling anten omgåande eller kort tid etter at behandling er vedteken og det tekniske utstyret er bestilt. Gradvis justering av apparatinnstillingar ved følgjande polikliniske konsultasjonar, eventuelt kombinert med fjernovervaking og justering av behandlinga ved fjernstyring. Dette gjeld per i dag først og fremst BiPAP-apparat som har integrert modem og kan kommunisere asynkront og trådlaust med behandlingssenteret.
Hos pasientar med stor grad av rørslehemming og behov for opplæring av pårørande og/eller assistentar vil nokre sjukehus tilby tilpassing/opplæring i heimen.
Enkel behandling med maske
Vaksne
Pasienten blir innlagd i avdelinga og gjer pustefunksjonsmålingar på dagtid og dessutan registrering av pustefunksjon under søvn til neste dag. Når omfang og type av pusteforstyrringar er avklarte og det ligg behandlingsindikasjon føre, startar tilvenning av pustemaskin neste natt. Deretter justering over to eller fleire netter, inntil tilfredsstillande resultat er oppnådd og pasientopplæring er gitt.
Under justering er det vanleg å gjere gjentekne målingar, nokre gonger med pulsoksymetri men oftast også med indirekte mål på blodgassar (transkutane blodgassar (hyperlenke)). Sjukehusopphaldet vil typisk vere under 1 veke.
Barn
Spedbarn med nasemaske eller heilmaske og små barn med heilmaske må ha nattevakter. Barnet blir verande på sjukehus fram til personell og nødvendig opplæring er på plass.
Avansert behandling med trakeostomi
I dei fleste tilfelle krev denne behandlinga 24 timars omsorg/tilsyn av kompetent personale. Omfattande opplæring som spesifikt er tilpassa kvar enkelt pasient er alltid nødvendig ettersom det vil vere individuelle forskjellar, både med omsyn til val av kanyle, maskininnstillingar og eventuelt ekstrautstyr (fuktar, sug, hostemaskin, forstøvar, Lærdalsbag, pulsoksymeter).
Planlegging og samarbeid med pleie- og omsorgseininga i kommunen er nødvendig før det blir teke avgjerd om å tilby behandlinga. Kommunen har rett til å avgjere korleis omsorgstilbodet blir organisert og om det kan leggjast til rette i heimen, men ønska til pasienten skal vektleggjast.
Før behandling blir sett i verk er det viktig å ha samarbeidsmøte med kommunen.
Sjekkliste for samhandlingsmøte – Samarbeidsavtale for planlegging av pasientforløp med livsoppretthaldande langtidsmekanisk ventilasjon (LTMV) (PDF)
Under behandling
Innlegging i sjukehus skjer vanlegvis dagen før planlagd trakeostomi. Du får tilsyn av kirurg og narkoselege dagen før inngrepet. Tilpassing av heimerespirator skjer vanlegvis straks etter inngrepet. I mange tilfelle har ein allereie ein respirator som blir brukt med maske/munnstykke frå før og held fram med same maskin, men endra innstillingar. I nokre tilfelle må ein skifte til ny maskin. Sjølve stomiåpningen er stabil etter 10 – 14 dagar og ein kan då skifte kanyle første gong. Heile sjukehusopphaldet vil vanlegvis vare 2 veker. I løpet av denne tida får assistentar praktisk og teoretisk opplæring i alle prosedyrar som trengst for å gjennomføre behandlinga.
Etter iverksett behandling
Den første tida etter etablering av invasiv behandling blir det kravd tettare oppfølging frå spesialisthelsetenesta. Heimebesøk er påkravd. Kanyle blir vanlegvis skifta 1 gong i månaden. For meir detaljert informasjon om sjekklister og prosedyrar ved invasiv behandling viser ein til nettsidene til Nasjonal kompetanseteneste for heimerespirator (NKH).
Kan komme av akutt sjukdom eller skade. I nokre tilfelle blir behandlinga etablert i eit forløp etter respiratorbehandling på ei intensivavdeling. Det er eit viktig mål at pasientgrupper som har auka – risiko for å utvikle kronisk underventilering skal unngå behandlingsforløp som blir etablert akutt. Eit slikt forløp inneber ofte langvarig sjukehusopphald og rekonvalesens. I nokre tilfelle kan det også resultere i at behandlinga blir meir komplisert og ressurskrevjande.
Enkel behandling
Dersom det er mogleg å gjennomføre maskebehandling og det ikkje er behov for tilrettelegging av omsorgstilbod i heimen vil lengda på opphaldet avhenge av årsaka til den akutte, utløysande årsaka og restitusjonen av denne, for eksempel kor lenge ein lungebetennelse varer.
Avansert behandling
Dersom det er openbert at det vil vere eit langvarig eller permanent behov for respiratorbehandling utanfor sjukehuset og det ikkje finst nokon plan eller avtale med kommunen om å leggje til rette slik behandling frå før, vil sjukehusavdelinga opprette tidleg kontakt med kommunen etter innlegging for å avklare moglegheiter og føresetnadar for å leggje til rette behandlinga i heimen.
I nokre tilfelle vil mellombels eller permanent overføring til sjukeheimar eller bufellesskap vere aktuelt. Generelt vil sjukehusopphald ofte bli langvarige i slike situasjonar. I sjeldne tilfelle, til dømes ved høg ryggmergsskade, er langvarig rehabilitering i spesialisthelsetenesta nødvendig, gjerne i 6 – 12 månadar. Dette kjem ikkje berre av respiratorbehandlinga, men at det er nødvendig med langvarig tverrfagleg spesialistbehandling, operasjonar, opptrening, og tilpassing av mange hjelpebehov og busituasjon før utskriving med eit optimalt tilbod er mogleg.
Fleirtalet av pasientar med LTMV treng behandling heile livet, men ein del pasientar har sjukdommar som kan lækjast og med tida føre til at ein ikkje treng behandlinga lenger. Det gjeld først og fremst pasientar med adipøs hypoventilasjon, men også enkelte nevrologiske sjukdommar som spontant kan forbetrast.
Oppfølging
Oppfølging vil som hovedregel være hver tredje måned dersom en har sykdommer som utvikler seg raskt. Ved andre sykdommer er kontroll hver sjette måned vanlig, og ved svært stabile situasjoner opp til årlige kontroller.
Normalt vil det hos voksne pasienter som kun har behov for BiPAP behandling om natten være kontroller på en poliklinikk, mens barn eller voksne med mer omfattende behov for pustehjelp som regel er kortvarig innlagt i en avdeling for nattregistreringer og justering av apparatinnstillinger. I økende grad tilbyr noen sykehus avanserte undersøkelser i hjemmet, med samme type målinger som tidligere krevde sykehusinnleggelser.
Pasienter med 24 timers respiratorbehandling og trakeostomi har et visst behov for oppfølging av spesialisthelsetjenesten i hjemmet. I følge nasjonal veileder for LTMV har helseforetak som driver avansert hjemmerespiratorbehandling plikt til å følge opp pasienter også utenfor sykehus og poliklinikk. Det er ofte nødvendig med råd, veiledning og opplæring til omsorgsgivere som forutsetter en slik fleksibilitet.
Noen sykehus arrangerer regelmessig nybegynnerkurs eller oppfriskningskurs for ufaglærte assistenter eller helsepersonell som har omsorg for hjemmerespiratorpasienter. Det er også utarbeidet elektronisk opplæringsmateriell, for eksempel e-læringskurset PUST.
Når behandlingen er vellykket blir blodgassene etter hvert mer normale, både om natten og om dagen. Søvnen blir roligere og dypere når pustemusklene får god hvile. Dermed forsvinner litt etter litt symptomene på pustesvikt. Tendensen til luftveisinfeksjoner, med fare for utvikling av plutselig pustesvikt, vil også avta når pustemusklenes utholdenhet etter hvert bedres. Våkenhet, konsentrasjon, appetitt og funksjonsnivå forbedres. Dette gir grunnlag for bedret helse og livskvalitet. Leveutsiktene forbedres ved at komplikasjoner til kronisk pustesvikt forebygges.
BiPAP og CPAP-behandling
Både teknisk utstyr og det som trengs av rutiner er laget slik at det skal være så enkelt som mulig, men samtidig trygt å bruke. Generelt sett er god motivasjon og innsikt i egen sykdom viktig for at resultatet skal bli godt.
Når det gjelder den enkleste behandlingen med BiPAP og maske er det ofte tilstrekkelig med opplæring av brukeren selv, eventuelt med tillegg av pårørende, dersom det er behov for litt assistanse.RespiratorbehandlingHvis hjelpebehovet er stort, må det derimot etableres en gruppe eller team av omsorgsgivere. Det kan enten være i form av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) eller et tilbud som organiseres og drives av hjemmesykepleien. Det er kommunehelsetjenesten som må fatte vedtak om at slik hjelp skal innvilges og om hjelpen kan tilbys i hjemmet eller andre steder, f.eks. servicebolig eller institusjon.
Oppfølging vil som hovedregel være hver tredje måned dersom en har sykdommer som utvikler seg raskt. Ved andre sykdommer er kontroll hver sjette måned vanlig, og ved svært stabile situasjoner opp til årlige kontroller.
Normalt vil det hos voksne pasienter som kun har behov for BiPAP behandling om natten være kontroller på en poliklinikk, mens barn eller voksne med mer omfattende behov for pustehjelp som regel er kortvarig innlagt i en avdeling for nattregistreringer og justering av apparatinnstillinger. I økende grad tilbyr noen sykehus avanserte undersøkelser i hjemmet, med samme type målinger som tidligere krevde sykehusinnleggelser.
Pasienter med 24 timers respiratorbehandling og trakeostomi har et visst behov for oppfølging av spesialisthelsetjenesten i hjemmet. I følge nasjonal veileder for LTMV har helseforetak som driver avansert hjemmerespiratorbehandling plikt til å følge opp pasienter også utenfor sykehus og poliklinikk. Det er ofte nødvendig med råd, veiledning og opplæring til omsorgsgivere som forutsetter en slik fleksibilitet.
Noen sykehus arrangerer regelmessig nybegynnerkurs eller oppfriskningskurs for ufaglærte assistenter eller helsepersonell som har omsorg for hjemmerespiratorpasienter. Det er også utarbeidet elektronisk opplæringsmateriell, for eksempel e-læringskurset PUST.
Når behandlingen er vellykket blir blodgassene etter hvert mer normale, både om natten og om dagen. Søvnen blir roligere og dypere når pustemusklene får god hvile. Dermed forsvinner litt etter litt symptomene på pustesvikt. Tendensen til luftveisinfeksjoner, med fare for utvikling av plutselig pustesvikt, vil også avta når pustemusklenes utholdenhet etter hvert bedres. Våkenhet, konsentrasjon, appetitt og funksjonsnivå forbedres. Dette gir grunnlag for bedret helse og livskvalitet. Leveutsiktene forbedres ved at komplikasjoner til kronisk pustesvikt forebygges.
BiPAP og CPAP-behandling
Både teknisk utstyr og det som trengs av rutiner er laget slik at det skal være så enkelt som mulig, men samtidig trygt å bruke. Generelt sett er god motivasjon og innsikt i egen sykdom viktig for at resultatet skal bli godt.
Når det gjelder den enkleste behandlingen med BiPAP og maske er det ofte tilstrekkelig med opplæring av brukeren selv, eventuelt med tillegg av pårørende, dersom det er behov for litt assistanse.RespiratorbehandlingHvis hjelpebehovet er stort, må det derimot etableres en gruppe eller team av omsorgsgivere. Det kan enten være i form av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) eller et tilbud som organiseres og drives av hjemmesykepleien. Det er kommunehelsetjenesten som må fatte vedtak om at slik hjelp skal innvilges og om hjelpen kan tilbys i hjemmet eller andre steder, f.eks. servicebolig eller institusjon.
Vær oppmerksom
BiPAP og CPAP
Respirator
Kontakt
Ullevål sykehus Bygg 3
Lungemedisinsk avdeling Ullevål
Oppmøtested
Avbestilling av time må skje senest 24 timer i forveien. Dette gjøres per telefon 22 11 92 80.
Vi tar ikke mot avbestilling eller endring av time per e-post. Vennligst ikke send sensitive eller taushetsbelagte opplysninger på e-post. E-post med slikt innhold vil ikke bli besvart eller videresendt.
Ullevål sykehus Bygg 3
Kirkeveien 166
0450 Oslo
Transport
Det går både buss og trikk til Ullevål sykehus, med stoppesteder ved hovedinngangen til sykehuset.
Praktisk informasjon
Apoteket finner du mellom byggene 2 og 11, ved siden av Kiwi dagligvarebutikk og kaféen Espresso House.
Åpningstider:
- Mandag til fredag: 08.00–17.00.
- Lørdag: 10.00–14.00.
Avvik kan forekomme – se apotekets egne nettsider.
Kontakt:
Telefon: 23 20 52 00
E-post: ulleval.apotekutsalget@sykehusapotekene.no
På Ullevål sykehus er det en Kiwi dagligvarebutikk i Vestre gate, mellom byggene 2 og 11.
Åpningstider
- Hverdager: 07.00–23.00
- Lørdag: 09.00–21.00
- Søndag: Stengt
Avvik kan forekomme, sjekk nettsidene til KIWI på kiwi.no.
Kontakt
Telefon: 22 46 61 11
Hotellet består av 131 gjesterom, fordelt på åtte etasjer. Alle rom er utstyrt med eget bad/WC, internett, TV og kjøleskap. Ullevål hotell er hovedsakelig et tilbud for pasienter som av ulike årsaker har behov for å være i nærheten av sykehusets tjenester. Deres pårørende kan også bo på hotellet.
Restaurantens åpningstider
Hverdager:
- Frokost: 07.00–09.00.
- Lunsj: 11.30–13.00.
- Middag: 16.00–18.00.
Helg og helligdager:
- Frokost: 08.00–10.00.
- Lunsj: 12.00–13.00.
- Middag: 16.00–18.00.
Hotellet ligger på sykehusområdet i bygg 10, mellom Kvinnebarn -senteret og Patologibygget (Blodbanken).
Holdeplass for trikk og buss finnes rett utenfor sykehusets hovedinngang i Kirkeveien. Flybussene til og fra Gardermoen stopper på samme holdeplass som lokalbussen.
Vi anbefaler at det benyttes kollektivtransport fordi antallet parkeringsplasser på området er begrenset.
Innsjekking og utsjekking
Hovedinnsjekking er etter klokken 15.00 og hovedutsjekking skjer før klokken 10.00.
Kontakt
- Telefonnummer til resepsjonen: 23 25 24 00
- Telefonnummer til catering og møtemat: 21 60 36 17
- Faks: 85 23 34 64 (Allotment bruk 85 23 34 65)
- E-postadresse: resepsjon.ullevalhotell@medirest.no
Pasientreiser
Du kan få dekket din pasientreise når du reiser til eller fra offentlig godkjent behandling.
Trykk her for mer informasjon om dekning av reiseutgifter i forbindelse med pasientreiser.
Du kan ha rett på godtgjørelse for utgifter til mat og overnatting når du har vært på reise til eller fra behandling.
Trykk her for mer informasjon om dekning av hotellopphold via Paisentreiser.
Det er internettilgang på de fleste byggene og sengepostene på Ullevål. Forhør deg der du skal på time, eller legges inn. Du må ha med eget datautstyr. Ansatte kan hjelper deg med kode for tilgang, hvis det kreves kode.
Biblioteket (1. etasje i pasienthotellet, bygg 10) tilbyr tilbyr gratis WIFI og har fire stasjonære PC-er der du kan surfe, søke i databaser, ta utskrifter, kopiere og skanne. Her kan du også låne både faglitteratur, skjønnlitteratur, bøker og andre medier og samtidig få hjelp og søkeveiledning av våre spesialbibliotekarer.
Foto og sosiale medier
Alle pasienter på sykehuset har krav på privatlivets fred når de er på sykehus. Vis hensyn ved å ikke ta bilder, film eller omtale andre på sosiale medier uten å ha spurt dem først.
Pasienter, pårørende og andre besøkende kan få kjøpt mat følgende steder (vær oppmerksom på at det kan være andre åpningstider i ferier og høytider).
Hovedinngangen, bygg 4
Kiosken:
- Mandag til fredag: 07.00–20.00.
- Lørdag til søndag: 10.00–18.00.
Kantina:
- Mandag til fredag 07.00–17.00.
- Lørdag til søndag stengt.
Espresso House ved Kiwi Ullevål
- Mandag til fredag: 07.00–17.00.
- Lørdag til søndag: 10.00–17.00.
Kantina på Søsterhjemmet, bygg 2
- Mandag til fredag: 08.00–14.00.
- Lørdag til søndag: Stengt.
Kantina på Barnesenteret, bygg 9
- Mandag til fredag: 09.00–14.00.
- Lørdag til søndag: Stengt.
Kafé på Kreftsenteret, bygg 11
- Mandag til fredag: 07.30–14.00.
- Lørdag til søndag: Stengt.
Kafé ved Blodbanken, bygg 25
- Mandag til fredag: 07.30–14.30.
- Lørdag til søndag: Stengt.
Kafé i bygg 37
Blant annet holder Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering til her.
- Mandag til fredag: 09.00–14.00.
- Lørdag til søndag: Stengt.
Kafé og kiosk ved Ullevål hotell, bygg 10
Hotellets kafé og kiosk er bemannet hele døgnet. Her får du kjøpt kaffe, mineralvann, øl, vin, diverse utvalg av kaker, baguetter, salater, iskrem og et enkelt kioskutvalg.
Restauranten ved Ullevål hotell, bygg 10
Mandag til fredag:
- Frokost: 07.00–09.00.
- Lunsj: 11.30–13.00.
- Middag: 16.00–18.00.
Helg og helligdager:
- Frokost: 08.00–10.00.
- Lunsj: 12.00–13.00.
- Middag: 16.00–18.00.
Hotellets kafè er bemannet hele døgnet. Her får du kjøpt kaffe, mineralvann, øl, vin, diverse utvalg av kaker, baguetter, salater, iskrem og et enkelt kioskutvalg.
Dagligvarebutikk (Kiwi) på Ullevål sykehus
Det er også mulig å kjøpe varm og kald mat på dagligvarebutikken, som ligger mellom byggene 2 og 11, ved Espresso House og apoteket.
- Kart over Ullevål sykehus (ehandboken-ous.hf.no).
- Se kart i Google Maps.
Benytt parkeringshuset til høyre etter innkjøring fra Kirkeveien. Alternativt en av flere mindre uteplasser på sykehusområdet. Det kan være vanskelig å finne ledig parkering utendørs, spesielt på området sør mot Kirkeveien. Avgiftstid er alle dager og hele døgnet.
Betalingsmuligheter
Sykehuset tilbyr parkering utendørs på alle behandlingsstedene. Du kan velge om du vil betale med kort, mynt eller mobiltelefon. Sykehuset anbefaler at den parkerer benytter seg av etterskuddsvis betaling eller betaling med Easypark sin mobiltelefonløsning. Det er fordi det ikke alltid er like lett å beregne hvor lang tid sykehusbesøket vil ta.
Etterskuddsvis betaling
Ved etterskuddsvis betaling bruker du betalingskort (for eksempel VISA-kort) og reserverer et beløp på parkeringsautomaten. Dersom du ikke bruker opp hele parkeringstiden, blir det overskytende beløp refundert.
Slik gjør du:
- Trekk betalingskortet i betalingsautomaten.
- Reserver et beløp.
- Tast inn kjøretøyets registreringsnummer. Det er ikke nødvendig med billett i frontruten.
- Når du avslutter besøket, trekker betalingskortet igjen (det samme som først benyttet) i betalingsautomaten (den samme betalingsautomat som først benyttet) og du blir logget ut.
- Fordelen med ordningen er at du hverken betaler for mye parkeringsavgift eller risikerer at parkeringstiden løper ut på grunn av forsinkelser.
Parkeringstid kan kjøpes ved automaten eller ved bruk av EasyPark-app (EasyPark tar 15 prosent tillegg for bruk av deres app). EasyPark SMS tjeneste – transaksjonsavgift 3 prosent minimum 2 kr (se beskrivelse på automat).
Priser 2024
- 48 kr per time
- 302 kr per døgn
- 995 kr per uke
- Ullevål p-hus, EasyPark-kode: 3015
- Uteparkering, EasyPark-kode: 3010
Gjelder alle dager og hele døgnet.
Foreldreparkering
Foreldre/foresatte eller ledsagere til barn innlagt på Ullevål sykehus, kan parkere uten avgift på ansattplasser i parkeringshuset. Forutsetningen er at barnet er under 18 år og er innlagt på sykehuset. Det kan i perioder være begrenset parkeringskapasitet ved sykehuset, og man vil måtte lete etter ledig plass også utenfor hovedområdet rundt parkeringshuset.
- Parker bilen og ta kontakt med behandlende enhet for å få bekreftelse på innleggelse.
- Husk å notere og ta med bilens registreringsnummer.
- Bekreftelsen skal deretter vises fram i resepsjonen på barnesenteret eller i Vaktsentral ved hovedinngang bygg 4.
- Det er ikke nødvendig å legge frem billett synlig i vindusruten. Ditt registreringsnummer blir elektronisk registrert, og du får en kvittering på sms dersom du legger igjen ditt telefonnummer.
- Allerede betalt parkering refunderes ikke av sykehuset.
Akutt fødende
Ved akutt fødsel kan man benytte en reservert "nød"-parkeringsplass rett utenfor inngangen til Kvinneklinikken. Bilen kan stå der maksimalt én time før den må flyttes til ordinær parkeringsplass.
Forflytningshemmede
Personer som har gyldige parkeringsbevis for forflytningshemmede, har egne reserverte plasser strategisk plassert rundt på området. I tillegg kan alle betalingsplasser på uteområdene benyttes uten avgift. Beviset skal være synlig plassert for kontroll.
Kontakt
Generelle henvendelser:
- parkering@oslo-universitetssykehus.no
- Tlf.: 23 07 50 00
Klager
Klage på kontrollsanksjon kan legges inn via ous.parkerings.info eller per brev til
Oslo universitetssykehus HF
Oslo Sykehusservice
Postboks 4956 Nydalen
0424 Oslo
Merk Kontrollsanksjon – Parkering
Fra 1. januar 2017 håndheves OUS parkeringsområder etter Parkeringsforskriften av 18. mars 2016 nummer 260.
Tolketjenester ved Oslo universitetssykehus
Sykehuset ordner med kvalifisert tolk til pasienter som ikke snakker norsk. Tolketjenester er gratis for pasienter. Pårørende skal ikke tolke på sykehuset.
Sengepostene har trådløst nettverk. Du kan ta med egen PC og mobiltelefon.
Alle pasienter på sykehuset har krav på privatlivets fred. Vis hensyn ved å ikke ta bilder, film eller omtale andre i sosiale medier uten å spørre dem først.
Husk at det er helt i orden å si nei om du skulle bli spurt.
Kapellet på Ullevål sykehus
Ullevål har kapell i Lab-bygget (bygg 25) og stillerom i Sentralblokka (bygg 4) og på Kreftsenteret (bygg 11).
Kapellet benyttes til båreandakter, begravelser og syninger av døde. Rommet er tilrettelagt for bruk av alle tros- og livssyn.
Stillerom på Ullevål sykehus
I stillerommene kan du tenne lys og sitte i bønn eller stille refleksjon.
Prestetjenesten
Se informasjon om Prestetjenesten.
Samtalepartnere fra ulike tros- og livssynstradisjoner
Se informasjon om samtalepartnertjenesten.
Tilrettelegging for tro og livssyn
Se hvordan vi kan tilrettelegge for deg og din utøvelse av tro og livssyn.
Vi ber om at pasientene i størst mulig utstrekning ikke tar med seg verdisaker ved planlagt innleggelse.
Mindre verdisaker som lommebok, kontanter, smykker og nøkler kan sykehuset oppbevare i en verdipose i et spesialsikret rom. Verdisakene leveres inn ved innleggelse og utleveres ved utskrivning.
Større ting må oppbevares på post eller overleveres pårørende.
Ta kontakt med posten du skal innlegges for mer informasjon.